Beklager,du er ikke med videre.

Mailen tikket inn på mobilen min. Nokk ett avslag. Nokk en periode på dagpenger.
Aner ikke hvordan jeg skal få det til å gå rundt lengre. Suget i magen vokser og vokser. Trodde virkelig ikke det kunne føles værre.
Det er vell ingen som ønsker en 3 barnsmor som fast ansatt. De vet det innebærer sykt barn dager. De vet det innebærer dager jeg må på helsestasjonen,lege osv.  Men de vet ikke hvor sterkt jeg ønker å komme meg ut i jobb. Bidra med noe posititvt og bruke hodet til annet en husvask og lekser. Bleieskift og uendelig med bekymringer. Bekymringer for regningebunken som fortsetter å vokse i høyde og bredde. Det føles som om jeg spises opp innvendig.

Kontofonen viser nå 1,47 kr ,og jeg har nesten ikke spist på flere dager. Alt har gått til barna og mannen. Heldigvis "lønning" på mandag,ikke at det er stort som kommer inn der da. Men noe er det. Skulle bare så sterkt ønske at jeg kunne få meg en jobb. Sånn går det når man er umoden i ung alder,og ikke fikk seg en utdanning man hadde bruk for.
 

Mailen som tikket inn i dag kom i fra en plass jeg har vært i ett vikariat før. Jeg gjorde virkelig mitt beste der,var på jobb tidsnokk,jobbet overtid ved behov og trodde jeg kom godt overens med kollegene der. Men jeg lå syk i juledagene med oppkast og en urolig bak. Gikk glipp av selskap og selve nyttårsaften. Men hva skulle jeg gjøre. Hadde også noen dager med sykt barn. Min yngste sønn var bare 9 mnd,og hadde ørebetennelse og oppkast av den høye feberen. Ikke hadde jeg turt å fortelle sjefen min at jeg ikke hadde avvent han brystet før jeg startet i jobben . Jobben jeg gikk ut i noen dager før permisjonen min var slutt,i frykt for at de ikke ville ha meg om de måtte vente til over helgen før jeg kunnne starte. Så det eneste jeg fikk i den lille sønnen min var bryst.Så jeg hadde ikke noe valg om å være hjemme når han var såpass syk. Ellers hadde jo pappan kunne passet på han.
 

Skulle bare ønsket jeg fikk en sjangse. En sjangse til å komme meg vider,bort fra bekymringer som drar meg ned i det sorte hullet. Det er vanskelig å holde humøret foran barna. Ekteskapet skranter og går,kjærligheten har forlengst tatt slutt. Virker bare som om at vi krampeholder i de endene vi klarer,hvor lenge det kan fortsette å gå har jeg ingen garanti for. Det har vært for tøft,for lenge. Enkelt og greit. Hadde jeg bare kunne slippe dette mer,så hadde avgjørelsen vært lett. Men så var det disse barna..

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

haringen

haringen

27, Agdenes

Anonym blogg av en utslitt småbarnsmor.

Kategorier

Arkiv

hits