Min lille venn

Snart er du 1,5 år,og jeg har ikke fått delt deg med noen.
Ingen av mine tidligere venninner har kommet på besøk for å se deg og bli kjent med deg.
Jeg var stolt som en hane den dagen du kom til. I rakettfart,enda så liten som du var.
Du var det fineste jeg hadde sett,masse fløyelsmykt svart hår,og med øyne så uendelig brune.
 

Jeg kom meg raskt etter fødselen,og jeg kom hjem på burdagen min. Gleden var stor hos dine søsken,og vi koste oss veldig.
Men tiden gikk,og jeg innså at besøket var minimalt. Kun nærmeste familie hadde kommet innom for å se deg. Fraværet fra mine tidligere venninner
var der i største grad. Men etterhvert innså jeg at under hele svangerskapet hadde ingen av dere så mye som spurt hvordan det gikk. Ingen hadde tatt seg bryet med så mye som ett "hei". Jeg selv hadde strukket ut hånden uten svar.
 

Nærmeste familie hadde arrangert babyshower for meg,enda jeg hadde sagt til min mann,at jeg ikke under noen omstendighet ønsket å få noen babyshower. Fordi jeg skjemtes så veldig. Fordi det da ville bli tydelig for alle at jeg ikke hadde noen venninner. Jeg hadde jobbet hardt for å skjule det. Jobbet hardt for å ikke la det gå inn på meg at jeg faktisk var ene og alene. Ville ikke at det skulle komme frem tydlig for alle sammen.
Men joda,her blir det arrangert babyshower. "Jeg ville bare at du også skulle få feiret det" fortalte ektemannen min meg.
Men jeg ønsket ikke det. Ikke i det heletatt. Jeg var nesten på gråten når jeg kom inn i lokalet der det var. På gråten av skam og sinne. 
Kjente ansiktet flammet opp i varme og røde kinn. Så kom det forsiktig fra en som var der "vi har snakket med hun og hun,men hun kunne ikke komme,og hun skulle heller komme innom med gave etterhvert". Vell, hun har faktisk ikke sett deg enda min lille venn. Verken hun eller noen andre.

Det var omtrent det pinligste jeg hadde vært med på under hele selskapet. En vennine jeg ikke hadde sett på lenge var der,og jeg forsøkte å snakke m gamle dager og den gamle venninnegjengen. Men det var fryktelig dårlig respons,og tydeligvis trykket jeg på noen ømme knapper,for det ville du absolutt ikke snakke om,for du og en annen gikke tydeligvis ikke overens lengre. Du ble faktisk irritert på meg for at jeg "spurte og grov" om det. Det gikk fra vondt til værre.
 

Jeg hadde sett alle de som delte bilder på facebook,bilder av en hel gjeng med gode venninner som feiret babyshower for dere. Det var virkelig lagt personlig preg på feiringen for deg,pyntet som om det var kongelige som ble feiret,og gavebordet var fylt med gaver som de visste du trengte. Bilder jeg aldri kom til å dele på min side.

 



 

 

Beklager,du er ikke med videre.

Mailen tikket inn på mobilen min. Nokk ett avslag. Nokk en periode på dagpenger.
Aner ikke hvordan jeg skal få det til å gå rundt lengre. Suget i magen vokser og vokser. Trodde virkelig ikke det kunne føles værre.
Det er vell ingen som ønsker en 3 barnsmor som fast ansatt. De vet det innebærer sykt barn dager. De vet det innebærer dager jeg må på helsestasjonen,lege osv.  Men de vet ikke hvor sterkt jeg ønker å komme meg ut i jobb. Bidra med noe posititvt og bruke hodet til annet en husvask og lekser. Bleieskift og uendelig med bekymringer. Bekymringer for regningebunken som fortsetter å vokse i høyde og bredde. Det føles som om jeg spises opp innvendig.

Kontofonen viser nå 1,47 kr ,og jeg har nesten ikke spist på flere dager. Alt har gått til barna og mannen. Heldigvis "lønning" på mandag,ikke at det er stort som kommer inn der da. Men noe er det. Skulle bare så sterkt ønske at jeg kunne få meg en jobb. Sånn går det når man er umoden i ung alder,og ikke fikk seg en utdanning man hadde bruk for.
 

Mailen som tikket inn i dag kom i fra en plass jeg har vært i ett vikariat før. Jeg gjorde virkelig mitt beste der,var på jobb tidsnokk,jobbet overtid ved behov og trodde jeg kom godt overens med kollegene der. Men jeg lå syk i juledagene med oppkast og en urolig bak. Gikk glipp av selskap og selve nyttårsaften. Men hva skulle jeg gjøre. Hadde også noen dager med sykt barn. Min yngste sønn var bare 9 mnd,og hadde ørebetennelse og oppkast av den høye feberen. Ikke hadde jeg turt å fortelle sjefen min at jeg ikke hadde avvent han brystet før jeg startet i jobben . Jobben jeg gikk ut i noen dager før permisjonen min var slutt,i frykt for at de ikke ville ha meg om de måtte vente til over helgen før jeg kunnne starte. Så det eneste jeg fikk i den lille sønnen min var bryst.Så jeg hadde ikke noe valg om å være hjemme når han var såpass syk. Ellers hadde jo pappan kunne passet på han.
 

Skulle bare ønsket jeg fikk en sjangse. En sjangse til å komme meg vider,bort fra bekymringer som drar meg ned i det sorte hullet. Det er vanskelig å holde humøret foran barna. Ekteskapet skranter og går,kjærligheten har forlengst tatt slutt. Virker bare som om at vi krampeholder i de endene vi klarer,hvor lenge det kan fortsette å gå har jeg ingen garanti for. Det har vært for tøft,for lenge. Enkelt og greit. Hadde jeg bare kunne slippe dette mer,så hadde avgjørelsen vært lett. Men så var det disse barna..

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » September 2016
haringen

haringen

27, Agdenes

Anonym blogg av en utslitt småbarnsmor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits